Trender 2023 Hot or Not – Landevei

Vi har sett litt på historien og nærmere på trender fra 2022, hva folk vil ha i 2023 og hva de ikke vil ha. Hot or not. I en serie av artikler vil vi ta for oss de vanligste sykkeltypene. Vi starter med sykler for landevei.

Landevei

På 1960/70 tallet og inn i 80-årene var rammene på landeveissykler av stål. Helst skulle det være Columbus og Reynolds-rør. Overrøret var i beste fall flatt og stupte gjerne lett ned/framover og bremsehendlene var montert langt framme på bukken. Dekkene skulle være knallharde og helst ikke bredere enn 19 mm. Girspakene satt på underrøret og pedalene hadde remmer for å feste føttene. Man boret hull i bremsehendlene for å spare vekt. Det var da og ikke nå. Det var den gangen man feide ned fra Mont Ventoux uten hjelm.

Stålrammene forsvant brått – nå er de forbeholdt nostalgikere og samlere. Så kom aluminiumsrammene som først og fremst gjorde sykkelen lettere. Og hvem vil ikke ha en lett landeissykkel? Selv om mange av proffene brukte alu-rammer allerede i 70 årene, ble det ikke vanlig blant folk flest før i begynnelsen av 90-årene og bare noen få år senere ble vi kjent med karbonrammer. I dag kjøpes rammer i karbon like selvfølgelig som stål for 50 år siden. Rammegeometri, hjul, dekkbredde, utveksling og aerodynamikk er vesentlig forandret og forbedret.

Hva er hot nå?

Kort fortalt – karbon, skivebremser, elektronisk og trådløs giring, integrert cockpit, integrert wireføring, lavere felgprofil, bredere dekk, bredere utveksling og wattmåler. El-landeveissykler er tilgjengelige, men ikke akkurat hot. Landeveissykling handler tross alt mest om å komme først til mål, KOM på Strava og rulla på turritt. Da passer det dårlig med elmotor. Det blir motordoping.

Karbon

Karbon er et fantastisk materiale og en sykkeldesigners drøm å arbeide med. Rammene blir fremfor alt lettere, stivere og sterkere enn både stål, scandium, aluminium, magnesium, titan og det meste annet som er prøvd. Det er ikke uvanlig at en karbonramme veier godt under 1 kg og gjerne helt ned i 700 g pluss. Men alt som glimrer er ikke gull. Det finnes rammer på markedet som ligner mer på glassfiberen som brukes i båter enn på karbon fra romfartsindustrien. Uansett – folket har talt og de vil ha karbon! Rammegeometri velges i forhold til hvilken type rytter man er og hvordan man vil sitte – komfortabelt eller aerodynamisk.

Karbonhjul med lavere profil

I likhet med rammer brukes karbon med fordel også i hjul. De samme egenskapene kommer til sin rett her – stivhet, styrke og vekt, samt muligheten til å gi hjulene en form som gjør dem aerodynamiske. Men vi vil ikke ha de høyeste profilene lenger. 80 mm er helt ute. 30-45 mm er mer enn nok for de fleste. Hjulene blir lettere og mindre utsatt for sidevind men fortsatt aerodynamiske. Hurtigkoblingen er historie. Nå er det gjennomgående aksling som gjelder. Du har kanskje sett det på tv. Ved et hjulskifte i et sykkelritt bruker mekanikeren fra følgebilen drill for å løsne og stramme.

Skivebremser

Hvem hadde trodd for 10 år siden at alle landeveissykler ville ha skivebrems i 2023? Riktignok møtte det motstand da skivebremser ble introdusert for få år siden. Man pekte på faren for kuttskader, unødig vekt, problemer med hjulbytte og ulykker i sykkelfelt med ulik bremsekraft når noen hadde skivebrems og andre felgbrems. Men nå har (nesten) alle det og alt skjedde i løpet av 2-3 sesonger. Argumentet med vekt er ubetydelig så lenge sykkelen uansett ikke får veie mindre enn 6.8 kg. Felgbremsen er død! Dessuten virker det som om vekt ikke er like viktig lenger. De fleste toppsyklene i dag veier mellom 7 og 7,5 kg. selv om det kan lages lettere. Det er først når det skal klatres at vekten skvises ned til den UCI pålagte minimumsvekten.

Elektronisk giring

Har du en gang byttet fra svart/hvit tv til farge tv eller fra fasttelefon til mobil så vil du ikke bytte tilbake. Sånn er det med gir også. Det som før var smooth er seigt og raskt er treigt. Mekanisk giring vil fortsatt finnes på rimeligere modeller, men for den seriøse utøver er det elektronisk som gjelder og aller helst trådløst. Det koster flesk, men skal man bedømme ut fra hva som kjøpes så har mange fortsatt råd til det.

Integrasjon

Nå skal det ikke være en wire så langt øyet kan se. Alt ligger skjult og går sømløst eller enda bedre – trådløst inne i styre og ramme. Hvorfor ble det plutselig sånn? Hva er fordelene og ulempene? Fordelene er åpenbare. Det ser bedre ut og er mer aerodynamisk. Ulempene åpenbares først når du får kontaktproblemer og må innvendig for å rette på problemet. Eller ty til en eller annen app. Selv mekanikeren din strever med at alle produsenter har sine egne løsninger. Reservedeler er ikke alltid like lett tilgjengelig. Men å kjøre med kabler i vinden er uhørt.

Integrasjon gjelder også for styre og stem. Med en helstøpt cockpit ser det unektelig bedre ut enn med et løst stem skrudd fast i et styre. Det blir også stivere og mer aero. Nå vil mosjonisten også ha løsninger for å justere bredden ved at styret kan skyves inn/trekkes ut i sideretning. Aller helst også muligheten til å justere høyden.

Proffene har møtt en utfordring ved at UCI har lagt ned forbud mot å legge underarmene på styret for å bli mer aero og som følge av det har vi sett en tendens til at noen velger et veldig smalt styre.
Alt har sin pris både i kroner og øre og rent praktisk. Det er ikke uvanlig at en ny cockpit koster 4-5 tusen kroner. Dessuten oppstår det tekniske og mekaniske utfordringer når ting må byttes. Borte er forresten den tradisjonelle setepinne-klemma også. Nå strammes setepinnen fra en integrert anordning i ramma bak pinnen eller ned fra overrøret, til irritasjon for alle som opplever at setepinnen synker.

Nye dekkdimensjoner

Vi er gjennom årene blitt utsatt for mange sprikende «sannheter» når det kommer til dekktrykk og dimensjoner. Hva er egentlig raskest, gir minst rullemotstand, er mest aerodynamisk og mest komfortabelt? Bortsett fra det siste – at mindre trykk er mer komfortabelt – har vi ikke svarene og er usikre på om noen egentlig har det. Det serveres nye sannheter fortløpende, men det som er helt sikkert er at vi ikke lenger vil ha knallharde dekk med 19 mm bredde. Nå skal det være minst 25 og gjerne helt opp til 32 mm bredde og dekktrykk tilpasset underlaget. Mindre luft, mer komfort, men ikke nødvendigvis dårligere framdrift.

Flere gir

Det er lenge siden rytterne i Tour de France måtte stoppe å snu bakhjulet for å bytte gir. Tiden for 3-delt krank er også long gone. Og hva med kompaktkrank? Man har man funnet en gylden middelvei mellom 50/34 og 53/37. Resultatet er blitt til 52/36 og passer for de aller fleste, i alle fall i kombinasjon med en moderne kassett. Selv proffene bruker det når løypeprofilen tillater. Kassetten bak er blitt bredere. Det som før var 10-23 er nå 11-36 og hvem vet – snart ser vi kanskje One-by (ett drev foran) og en svær kassett bak også på landeveissykler. Vi vet at det allerede er tilgjengelig.

Watt

Til slutt må vi nevne watt. Puls er ut. Det vil si, vi måler gjerne begge deler, men hvor mye watt du produserer pr. kg. er viktigere. Derfor vil vi ha wattkrank eller wattpedaler. Det er hot. Den tiden er forbi da vi syklet bare på følelse. Det er lenge siden Jostein Wilmann sa: «Æ træng itj pulsmålar! Når toget går må du værra’me. Da kan du itj glo på ei klokke». Jostein var alltid med når toget gikk.

Vegard Breen opplevde en lignende situasjon mange år senere. Da TdF feltet var på vei opp langs en elv i et dalføre satt han på hjulet til Chris Froom. Farten var høy og Vegard var helt på limit da han hørte Froom rope til hjelperytterne foran: «Nå kjører vi gutter!» Da nytter det ikke å la seg styre av klokka.

Snart kommer «Hot or Not» med en ny kategori. Følg med!